Jeg har ikke skrevet et fornuftig ord siden påske. Ikke blogget, ikke skrevet artikler, ikke skrevet på noen av de andre skriveprosjektene jeg sysler med. Nada. Nothing. Skrivesperre sucks. Bigtime!

Hver gang jeg har satt meg ned for å skrive noe, så har hjernen stoppet fullstendig opp. Hodet har vært tomt og overfylt på en gang, og ikke minst har jeg nærmest selvsensurert meg i hjel.

Men nå kjemper jeg meg tilbake. Jeg prøver å senke lista for meg selv, og jeg prøver å skrive med hjertet -ikke hjernen.

Forhåpentligvis kommer jeg tilbake sterkere enn før.

Nå har HønnyBønny skaffet seg egen blogg, den rakkeren. Han har til og med videoblogget i formiddag. Om kosthold. Er liksom ikke måte på hvor fantastisk den kaninen er.

Målet ved bloggen er visst at den skal bli den viktigste kaninbloggen ever. Lykke til, sier nu bare æ…

Adressen til HønnyBønnybloggen er http://hunnybunnys.blogg.no/

Etter å ha lidd av valpesjuke hele uka, endte jeg plutselig opp som kanineier i går.

Det hele startet ved at dattera til gudfaren min lørdag morgen annonserte på facebook at hun ønsket å gi bort sin lille innekanin Lyno. Etter omtrent åtte sekunders tenkepause, la jeg inn kommentar på at jeg kunne ta den. Som sagt, så gjort -noen timer senere hadde jeg en liten lysebrun og hvit Hønnybønny i hus. Egentlig het den altså Lyno, men nå kalles den stortsett Hønnybønny (Takk for forslaget, Kari)

Lillekaninen virker som en veldig trivelig liten krabat. Den er veldig sosial og kosete, og tramper fornærmet hvis den føler at den blir oversett. Den er veldig nysgjerrig og syntes det var veldig spennende å få lov til å hoppe rundt i sofaen i dag morges. Etterhvert skal jeg la den få hoppe fritt rundt på gulvet -for den har ikke godt av å sitte i et bur hele tiden synes jeg.

Det jeg hadde glemt (eller “glemt” heter det vel) var at jeg er smått allergisk mot både kaniner og høy -og med et bur fylt med både kanin og høy i stua, tok det ikke lang tid før det begynte å klø i nese og renne saltvann fra øyne. Heldigvis hadde jeg allergitabletter i hus.

Jeg er fortsatt like valpesjuk, og har bestemt meg for å skaffe meg en japansk spisshund i løpet av året. Jeg har allerede funnet mora, så nå er det bare å vente på at hun skal bli smelt på tjukka.

The mother of my child -bikkja altså!

Det er så typisk. Hver vår…  Hver bidige vår så lenge jeg kan huske har jeg vært ekstremt rastløs. For en som i utgangspunktet er kronisk rastløs, betyr det at rastløsheta i hodet og kroppen er skrudd opp minst tre hakk. Jeg grubler over det jeg allerede har, hvilke muligheter som blinker i det fjerne og konkluderer med at noe nytt må skje. Noe -nesten hva som helst! Dette har til nå resultert i alt fra jobbytter til flytting -eller å farge håret rosa.

Denne våren er tydeligvis intet unntak. I flere dager nå har jeg smuglest stillingsannonser og siklet over studiekataloger. Det evige spørsmålet er; hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Men jeg har jo allerede en fast jobb. Det som liksom skulle være drømmejobben. Likevel ønsker jeg altså å si “hasta la vista, bejbi” og finne på noe nytt.

Hva er det egentlig jeg higer sånn etter? Hvorfor har jeg dette evige suget etter å finne på noe nytt. Nye utfordringer? Nye beitemarker? Noe hvasomhelstomtrent??

Egentlig hadde jeg kanskje trengt at noen strøk meg over håret og hvisket meg i øret at det jeg har er bra nok. At jeg er bra nok.

For  jeg vet jo at er sant. Og ikke sant.

Kanskje det er min indre same som krever oppmerksomhet? Kanskje det ligger plantet i ur-minnet mitt at tiden for vårflytting nærmer seg?

I så fall: Kan same-Heidi vennligst roe seg ned litt!?! Jeg blir så forvirret.

Jeg våkner av at det beveger seg i senga. “Åja, han er våken. Typisk at han må være en sånn  morgenfugl”, tenker jeg mens jeg later som om jeg fortsatt sover.

Håper ikke han forventer fænsi frokost eller no, for det er jeg ikke i form til.

Gårsdagens festligheter tok nemlig hardt på. En flaske vin i gode venners lag + noen drinker ute er tydeligvis nok til å gi meg kraftig skallebank og munntørrhet uten sidestykke.

Jeg hører at han sover, og prøver å liste meg ut på toalettet. Listinga mi var tydeligvis ikke listig nok, for han våkner. Og følger etter. WTF?? Hvorfor i alle dager blir han med meg på do?? Han sier ingenting. Bare ser på meg med de grønne øynene sine. Jeg lurer litt på hva han tenker. Jeg spør ikke, og får heller ingen svar. Derfor tusler jeg tilbake i senga igjen. Med han på slep. Han sier fortsatt ingenting, men det er tydelig at han vil ha kos. Og det får han. Godlydene er bevis på at han liker behandlingen han får. “Jasså Rampen, du liker morgenkos”, småler jeg mens jeg kiler han på magen. Kort tid senere sovner vi begge.

Etter noen timer våkner jeg av at han stirrer på meg. “God morgen”, smiler jeg. Han bare blunker lurt.  “Tørst? Skal du ha litt vann?”, spør jeg. Siden han gir tegn på at det var et meget godt forslag, tusler vi inn på kjøkkenet. Jeg finner fram en skål, fyller den med friskt vann og setter den på gulvet. “Sånn pus, her får du noe godt å drikke”.

…and I’ll eat it dryed as a snack!

Det høres kanskje litt groteskt ut, men i dag kjøpte jeg tre hjerter. Av typen elg. Tørka. De godgjør seg nå i frysern min, og venter på en passende anledning til å bli spist. Jeg har aldri smakt det før, men tipper det er perfekt niste til påskefjellet!

Jeg og ei venninne var nemlig innom Bossekopmarkedet i dag. Det er bestandig mye spennende å se og kjøpe der. Innimellom den rosa lakrisen, juggelet og Metallica t-skjortene finnes det boder som selger samiske ting og tang, russisk nips, ferske smultringer og diverse kjøtt.

Det ble også litt shoppings på sentrum. Jeg kjøpte fire nye topper på B-Young, sorte boots til 99 kroner på Økonomisko + noe digg på polet (Vodka og en hvitvin som skal være grei på karbene). Det ble også tid til kafe. Denne gangen på Studenthuset. Jeg bestilte kjempegod marinert kylling med nøtter og salat (egentlig skulle det være med pommes og brød -men det fikk jeg veksla inn i mer grønnsaker og sånn).

Har ikke bestemt meg for hva resten av lørdagen skal bringe. Kanskje det blir en liten tur ut. Eller kanskje jeg skal være fornuftig å rydde leiligheta. Tipper det blir til at jeg ignorerer rydding til fordel for noe artigere, hehe.

Happy saturday!

Tørka elghjerter

Sola skinner, det er lørdag og i dag skal jeg:

- Lage meg sunn og god frokost

- Brette to kubikk klær og presse dette inn i et allerede overfylt klesskap

- Vaske badet og alle de andre rommene i leiligheta

- Flette håret staylish

- Dra til sentrum, shoppe, gå på kafe og sånn

- Farge etterveksten

- Trene

- Strikke ferdig skjerfet til Susann før det blir sommer

- Blogge om noe superviktig og superinteressant -kanskje til og med noe provoserende

- Lage meg sunn lørdagsgodis

- Ta på finstasen og sjekke bylivet

- Møte den perfekte mannen

…og gifte meg med han!

…Klarer jeg å gjennomføre bare et par av disse punktene, så er jeg sikker på at dette blir en perfekt lørdag! Ha en kjempefin dag

Hva skal til for at din lørdag blir perfekt?

Note to self: Det er ikke spesielt lurt å jobbe fra halv sju om morgenen til fire på natta.

Joda, jeg hadde en lengre pause på ettermiddagen (avbrutt av litt jobbings nå og da), men det var nok ikke nok til å hente seg inn etter noen ellers relativt tøffe dager siden Finnmarksløpet startet lørdag formiddag. Men nå er det vakre hundekjøringseventyret over for denne gang, og jeg har tatt helg.

Det er liksom noe helt spesielt å jobbe med Finnmarksløpet. Man blir sugd inn i en boble av entusiasme, idrettsglede, medmenneskelighet og konkurransekraft som er helt unik, og jeg merker at jeg selv lett kan bli fullstendig rusa på det å “knuse” konkurrentene på nettdekning av løpet. Klarte vi å være først ute med bilde og video av kronprinsen? Oooooh jess! Fikk vi publisert de  første kommentarene til årets vinner? Trippelt ooooh jess!!! …unt so weiter… Selv det å fryse fingrene av seg er ikke så nøye, så fremst man får det perfekte bildet eller videoen. Det gjør liksom heller ikke noe å vente ute klokken tre om natten -spesielt ikke når man vet at konkurrentene ligger å sover og dermed ikke får med seg DEN storyen og DET bildet.

Denne lette manien er selvsagt ikke uten bivirkninger. Man blir jo mildt sagt utmattet dagen derpå. Totaly hangover!

Da er det godt at man kan ta helg med god samvittighet. Sove så lenge man klarer fredag morgen. Sose rundt hjemme i pysjen hele dagen om man føler for det. Lage seg litt lett mat (i dag har det gått i skyr og kyllingsalat + noen lett tilgjengelige fettkilder i form av hjemmelaga nøttekonfekt). Sove enda litt til. Glo på fjernsynskassa. Plage folk på facebook. La være å ta telefonen når noen fra jobb ringer…

Forhåpentligvis er jeg litt restituert i morgen slik at jeg kan nyte en finfin lørdag med gode venner.

Fresh restitusjonsmat

Kroppen: Du Hodet… Jeg tenkte på en ting… Var det egentlig så veldig smart å plutselig begynne med løping og hardtrening etter å ha slappet av en lang sommerferie?

Hodet: Hva snakker du om? Selvsagt er det smart. Må jo komme i form etter å ha sløva i skyggen med litt for god mat i ukesvis.

Kroppen: Joda, tanken er for så vidt grei, men du tenkte ikke på at løping kanskje ikke akkurat er en passende aktivitet for en halvdorsk tjukkas?

Hodet: Det er jo nettopp fordi du er en halvdorsk tjukkas at jeg satte i gang med denne løpingen. Litt løping har vel aldri skadet noen??

Kroppen: Det er nettopp det det har. Skadet noen. Nærmere bestemt meg. Betennelse i kne… Lumbago… Ringer det en bjelle?

Hodet: Ja, jo. Men jeg kan vel ikke noe for at du ikke henger med i svingene, vel?

Kroppen: Du, vi er på en måte litt sammen om dette prosjektet. Du må huske på at jeg trenger restitusjon og hvile for å fungere best mulig.

Hodet: Bla bla bla. Talk to the hand -because the head is not listening!

Kroppen: Nå er du bare usaklig! Vil du at jeg skal gå i streik eller? Mer betent kne? Eller frister det kanskje med en saftig porsjon lumbago til?

Hodet: Du har kanskje rett. Og jeg som trodde at jeg var den smarte av oss to…

Har opprettet en ny blogg på heidinilima.blogg.no -men det er i hovedsak en treningsblogg.

Aner i øyeblikket ikke hvor veien går videre med denne saken her… Den som lever får se…