Lik dette:

Det er så typisk. Hver vår…  Hver bidige vår så lenge jeg kan huske har jeg vært ekstremt rastløs. For en som i utgangspunktet er kronisk rastløs, betyr det at rastløsheta i hodet og kroppen er skrudd opp minst tre hakk. Jeg grubler over det jeg allerede har, hvilke muligheter som blinker i det fjerne og konkluderer med at noe nytt må skje. Noe -nesten hva som helst! Dette har til nå resultert i alt fra jobbytter til flytting -eller å farge håret rosa.

Denne våren er tydeligvis intet unntak. I flere dager nå har jeg smuglest stillingsannonser og siklet over studiekataloger. Det evige spørsmålet er; hva skal jeg bli når jeg blir stor?

Men jeg har jo allerede en fast jobb. Det som liksom skulle være drømmejobben. Likevel ønsker jeg altså å si “hasta la vista, bejbi” og finne på noe nytt.

Hva er det egentlig jeg higer sånn etter? Hvorfor har jeg dette evige suget etter å finne på noe nytt. Nye utfordringer? Nye beitemarker? Noe hvasomhelstomtrent??

Egentlig hadde jeg kanskje trengt at noen strøk meg over håret og hvisket meg i øret at det jeg har er bra nok. At jeg er bra nok.

For  jeg vet jo at er sant. Og ikke sant.

Kanskje det er min indre same som krever oppmerksomhet? Kanskje det ligger plantet i ur-minnet mitt at tiden for vårflytting nærmer seg?

I så fall: Kan same-Heidi vennligst roe seg ned litt!?! Jeg blir så forvirret.