Lik dette:

Etter å ha lidd av valpesjuke hele uka, endte jeg plutselig opp som kanineier i går.

Det hele startet ved at dattera til gudfaren min lørdag morgen annonserte på facebook at hun ønsket å gi bort sin lille innekanin Lyno. Etter omtrent åtte sekunders tenkepause, la jeg inn kommentar på at jeg kunne ta den. Som sagt, så gjort -noen timer senere hadde jeg en liten lysebrun og hvit Hønnybønny i hus. Egentlig het den altså Lyno, men nå kalles den stortsett Hønnybønny (Takk for forslaget, Kari)

Lillekaninen virker som en veldig trivelig liten krabat. Den er veldig sosial og kosete, og tramper fornærmet hvis den føler at den blir oversett. Den er veldig nysgjerrig og syntes det var veldig spennende å få lov til å hoppe rundt i sofaen i dag morges. Etterhvert skal jeg la den få hoppe fritt rundt på gulvet -for den har ikke godt av å sitte i et bur hele tiden synes jeg.

Det jeg hadde glemt (eller “glemt” heter det vel) var at jeg er smått allergisk mot både kaniner og høy -og med et bur fylt med både kanin og høy i stua, tok det ikke lang tid før det begynte å klø i nese og renne saltvann fra øyne. Heldigvis hadde jeg allergitabletter i hus.

Jeg er fortsatt like valpesjuk, og har bestemt meg for å skaffe meg en japansk spisshund i løpet av året. Jeg har allerede funnet mora, så nå er det bare å vente på at hun skal bli smelt på tjukka.

The mother of my child -bikkja altså!